Marvin og Kilimanjaro...

Jøss, har jeg en blogg? Hadde helt glemt av bloggen frem til Eline sa her en dag: "No e d lenge sia du ha blogga, Runi". Og det hadde hun rett i. Har vel igrunn ikke noen god unnskyldning å komme med, men kan si så mye som at jeg har hatt det litt travelt i det siste. Det har skjedd veldig mye, og ting tar tid. Jeg og Eline har brukt en del timer på skolen til å søke etter forskningsartikler til bacheloroppgava vår. Vi skal finne 10-15, og vi har funnet to. Hehe, slik kan det gå! Vi får bare fortsette å lete videre. Heldigvis er det bare tre artikler som skal være klar til mandagen. Trodde tidligere i dag at vi fant den siste og at vi kunne ta helg, men det viste seg at forskningsartikkelen ikke var en forskningsartikkel likevel, men en fagartikkel. Takk for den OVID!

Marvin dro til Tanzania og Kilimanjaro tidlig, tidlig, tidlig på torsdagen. Han er nemlig litt smågal, noe jeg i bunn og grunn har visst hele tiden. Han er ikke som alle andre, men han er en som kan finne på å bestige Kilimanjaro. Det har han da bestemt seg for nå og tidlig i morgen begynner han på fjellturen som tar ca åtte dager. Tenk det da! Gå på et fjell i åtte dager. Marvin, du er gal (og fin!).

Så, da blir jeg skikkelig alenemamma i sånn ca 17 dager. 17 dager er lenge! Vi er jo vant til å være borte fra hverandre noen dager i slengen, men ikke i 17 dager. Det er første gangen siden vi ble sammen at vi er så lenge borte fra hverandre, og tillegg til det så får vi ikke ringe eller sende meldinger til hverandre på en ukes tid. Det er lenge det! Stakkars, stakkars meg. Ja, jeg synes faktisk litt synd i meg selv her jeg sitter. Begynte faktisk å gråte i stad da jeg fikk natta-melding med han. Hvordan i alle dager skal dette gå? Jeg er faktisk litt redd for at det ikke skal gå...

Her er et bildet av fjellet. Pyttsann, nesten som en gåtur opp på Melen dette!