Ris til egen bak

Dagen startet brått da vekkerklokka mi ringte nøyaktig klokken 07.00. Som vanlig så slumret jeg ett par ganger, og morgenen endte opp i full kaos med dusjing, føning av hår og sminking av morgenfjeset. Overraskende nok var jeg tidlig ute, og Eline har funnet ut at hun må slutte å beregne ti minutter fra Årø og inn til byen. Jeg har tatt henne på senga flere ganger i år med å stå utenfor leiligheten hennes i Myrabakken 5 flere minutter tidligere enn normalt. I fjor hadde jeg som vane å komme litt for sent slik at vi rakk forelesningen sånn akkurat eller sånn akkurat ikke. Vi rakk den som oftest sånn akkurat ikke. Men nå, altså i 2011, har jeg imponert stort. Og jeg tar en Eline og sier: Du slutter aldri å overraske, frøken Moi !

Jeg og Eline skal i løpet av året 2011 skrive og levere inn en bacheloroppgave sammen. Heldigvis for oss så skal vi som sagt gjøre dette sammen. Alene er vi ingen, sammen er vi gull. Uansett, vi møtte opp presis klokken 09.00 på skolens bibliotek for å få hjelp og veiledning i det spennende temaet artikkelsøk, noe vi begge synes er hysterisk festlig. Når vi i tillegg skal gjøre dette sammen med en bibliotekar som i seg selv er en fest, så var jo dette dømt til å bli bra. Det hele endte med at vi fint fikk beskjed om å gi ris til egen bak. Så, for å gjøre jobben lettere for deg min kjære medelev, vær så god:


















Etter en time med artikkelsøk og masse ris, fikk vi lyst på pasta. Ja, all snakk om ris gjorde oss veldig sultne. Og ettersom vi hadde hørt at man ikke skal jobbe på tom mage, satte vi oss i bilen og kjørte ned til Syd. Vi kalte dette måltidet for bursdagslunsj siden det bare er to dager siden jeg fylte år. Det er viktig å feire en slik happening så lenge folk orker, og jeg har tenkt å fortsette til alle i rundt meg går lei. Jeg har nemlig allerede store planer om å feire 23 års dagen min i Trondheim helga 4.-6. mars sammen med Henriette og Monica som ikke har fått vært med å feiret den sammen med meg enda. Bra for meg at de ikke har rukket å blitt lei.

Etter at jeg og Lucas hadde ankommet hjemmet, la vi oss godt til rette under dyna som fremdeles lå på sofaen etter gårsdagens "Sex and the city"-maraton. Lucas så på barne TV, mens mamsen tok seg en liten høneblund. Slik så gullet ut:

Og slik så sofaen ut når mamsen våknet til live igjen:

Jeg avslutter nå dette innlegget med å si den som sover synder ikke, men i dette tilfellet så tror jeg vi alle vet hvem synderen er. Søt er han likevel!